Alle historier begynner et sted

 

Historien til jegerstuen Jägermeisteren på Nøsteboden begynner med Den Hellige Hubert

 

Den første historien vi vil fortelle deg handler om den eldste sønnen til hertug Bertrand av Toulouse, og begynner for 1350 år siden. Hertug Bertrands sønn ble født en gang mellom 656 og 659 i Maastricht i Holland, og fikk navnet Hubert (på latin Hubertus). Historien er så spennende at vi her på Nøsteboden
har valgt å annektere den og gjøre den til en del av vår historie. For vår egen skyld håper vi at han ble født i 659 for da kan vi si at åpningen av Jägermeisteren skjedde 1350 år etter Hubertus fødselsdag.

 

Vi her på Nøsteboden er ikke historikere, men vi er med på å lage historien. Hubertus livshistorie er så full av anekdoter at det er vanskelig å skille ut hva som er historisk riktig og hva som er legender. Som ung kom Hubertus til kong Theoderik III av Burgunds hoff, her ble han utnevnt til greve. Theoderik III satte stor pris på Hubertus og hans mange evner. Han fikk derfor etter kort tid noen av rikets høyeste embeter. Hubertus knyttes også til Pipin av Herstal, og giftet seg som ganske ung med den vakre Floribana av Leuven (Louvain, Löwen). Floribana og gutten hun fødte døde i barselseng. For å drukne sine sorger kastet Hubertus seg derfor ut i alle slags verdslige fornøyelser. Kanskje det er derfor kunstnere noen århundreder senere portretterte ham med snabelsko? En annen historie forteller at Floribert ble Huberts etterfølger som biskop av Liège.

 

En legende som dukket opp på 1300-tallet, forteller:

Hubert var en knakende godbueskytter og praktiserte hobbyen sin som de fleste andre flinke jegere på den tiden ved å gå på hjortejakt. Han var så glad i å gå på jakt at han i 702 startet sin egen jaktklubb et sted i Ardenne. Hubertus var tydeligvis en meget sosial person, og jaktklubben gjorde at han slapp og gå på jakt alene. Jegerstuen Jägermeisteren her på Nøsteboden er faktisk etablert med samme mål for øye. Det sosiale. Men tilbake til Hubertus. Vår herre Jesus Kristus ble korsfestet på en fredag, og en langfredag 702 år etter denne tragedien var Hubert på jakt.

 

Men det pussige er at han denne dagen var alene, selv om han hadde en hel jaktklubb med venner. Plutselig når han beveget seg rolig og lydløst i skogen fikk han øye på en nydelig kronhjort. Hjorten var godt innenfor skuddhold. Hubert spente buen for å avlive dyret. Men der, midt mellom hornene, oppdaget han at hjorten hadde et lysende krusifiks. Opplevelsen var så voldsom at han omgående knelte. Da hørte han en stemme som sa at han ikke måtte glemme det evige liv. I dette øyeblikket omvendte han seg og ble en kristen. Som helgen må man derfor i høyeste grad si at Hubert fikk et evig liv.

 

Relikveene etter Hubert:

Det sies at relikviene ble ødelagt under den franske revolusjon. Mange byer rundt i Europa hevder imidlertid at de er i besittelse av relikvier som fremdeles er intakt. For eksempel i kapellet på slottet Heltorf ved Düsseldorf. Hubert skal ha vært i stand til å slukke ild og fremkalle regn ved hjelp av bønner, og det skal ha skjedd mange undre ved hans grav. På samme måte som liket til Olav den hellige holdt også liket til Hubert seg friskt og intakt i en årrekke. Slik er det gjerne med helgener.

 

 

Utrolig men sant:

Den gangen for veldig lenge siden skjedde det utrolig mye rart. For
eksempel ville ikke Hubertus bli biskop! Selv hvor mange ganger
paven spurte ham gjentok han sitt nei. Men da Jomfru Maria, Jesus Kristus sin mor, i egen person lenge etter sin død kom og ba ham om å påta seg vervet ga han etter å lot seg innsette som til biskop i Liegè. Vi vil anta at dette skyldes synet av krusifikset mellom hornene til kronhjorten.

 

En av mange repriser

I dag vet vi at historien om Hubertus og synet av krusifikset bare var en reprise på noe som hadde skjedd 600 år før. Den gang skjedde det med en annen helgen. St. Eustace. Når han ble født vet vi ikke, men vi vet med sikkerhet at han døde i 118 etter Kristus. Det kan man lese svart på hvitt i de fleste leksikon. Minnedagen til St. Hubert er 3. november. Dette sies også å være hans fødselsdag. Minnedagen til St. Eustace er 20. september. Vi vil derfor anta at dette var hans geburtsdag. Ettersom
han døde i 118 og allerede hadde opplevd det samme som Hubertus, godt og vel 600 år etter, vil vi anta at han var født 20.september en eller annen gang i det første århundrede etter Kristus. Begge disse fødselsdagene skal for ettertiden feires i jaktstuen Jägermeisteren St Hubert på Nøsteboden. Det spesielle med St. Eustace er at også han er jegernes helgen. Men navnedagen hans ble fjernet fra kirkens generalkalender ved kalenderrevisjonen så sent som i 1969. Altså for 40 år siden. I øst feires St. Eustace den 2. november. Nord for Alpene ble hans kult erstatet av Hubertus. I Danmark finnes det en folkevise om «Sakarias» som går på jakt en påskemorgen og møter hjorten med et gullkors i geviret.

 

En øy i De små Antiller og en by i Canada bærer hans navn. Men
historien om hornet går enda lenger tilbake. Ideen kom fra Isis som hadde et hodeplagg med horn som ble kalt månesigd. Men det er en annen historie. Her på Nøsteboden nøyer vi oss med å ære dem alle med en jegerstue.

 

...en av de sju dødssynder

Kunstneren som har laget dette bildet er ikke helt med når det gjelder bruk av snabelsko. Og Hubertus døde 30. mai i 727. Snabelskoene ble tatt i bruk i Europa på 900-tallet og ble spesielt populære i gotikken. Snabelsko het på engelsk crackowes («fra Krakow») og på fransk poulaines («polske»). Skoene ble brukt av både av kvinner og menn. De var myke, smale og manglet hæl. Den spisse snabelen var til å begynne med ganske kort, men ble etter hvert lengre og en slags markør for hvilken samfunnsklasse skoeierne tilhørte. Jo lengre snabel, jo høyere posisjon hadde de i samfunnet. Til å begynne med var skoene med de lengste snablene forbeholdt de kongelige.

 

I Frankrike omkring år 1310 hadde skotuppen fått den utrolige lengden av 2 fot hos de fornemme, 1 fot hos de rike og en halv fot hos de vanlige borgere. I ekstreme tilfeller måtte de lange skospissene derfor bøyes bakover og bindes fast i en stropp eller kjede under kneet for at bæreren ikke skulle snuble i dem. Overklassens føtter virket dermed lange og slanke til forskjell fra de breie og flate føttene til fattigfolk, som dessuten ofte gikk barbeint. Lengden på snabelskoene var også grunnlag for beskatning og ble kritisert av kirken for å være et tegn på forfengelighet og hovmod og en av de sju dødssynder. Uttrykket «å leve på en stor fot», det vil si leve over evne, stammer fra denne perioden.

 

 

 

Historien om hodet i jegerstuen
Jägermeisteren St Hubert

12 takker på geviret,
12 disipler,
12 stjernetegn

 

Hjorten St Hubert sparte livet til hadde et gevir med 12 takker. For å fortsette denne symbolikken var det viktig for oss å skaffe en hjort med et gevir med tilsvarende antall takker. Med denne symbolikken mener vi Jesus 12 disipler, 12 stjernetegn, 12 måneder i et år osv. I Jegerstuen
er det 12 søyler, 12 bord og 12 sperr i taket osv. Vi vil komme med et eget jegerhefte om hvorfor til neste år. Vårt gevir har også 12 takker og vi fant det på Skjold. Eieren Kari Blindheim Andersen hadde allerede gitt det til sin tyske familie i Bayern. Denne familien heter Jäger og er flittige jegere i Bamberg. Når hodet henger her på veggen i Jägermeisteren St Hubert i stedet for på veggen til familien Jäger i Bamberg skyldes dette at den aldri ble hentet ettersom den tok for stor plass til å ta med seg på flyet. Kari ville ikke lenger ha den hengende på veggen. Nå henger kronhjorten imidlertid trygt på Jägermeisteren St Hubert. Korset som du ser hengende mellom hornene er utlånt fra familen Jäger i Banberg og er er et relikve etter en hellig mann. Det har vært i familiens eie i århundrer.